M57 Ringtåken

M57 Ringtåken
M57 Ringtåken. Dato: 5.sept 2016, Lok: Rennesøy, Teleskop: Esprit 120 ED 840 mm f/7, Kamera: Apogee Alta U16M, Montering: ASA DDM160, Eksponering: LRGB 4/4/4/4 min, CCD-temperatur -20 C

Ikke gjør dette

Tre timer før tjue gjester ankommer et middagsselskap på en korsikansk vingård, bør en ikke sette i stand vertselskapets nedstøvete, vanskjøttete 20 cm newtonteleskop, og deretter vise gjestene noen vanskelige objekter. Instrumentet bar tydelig tegn til ukyndig bruk, og det hadde ligget på loftet i mange år.

 

Når de publikumsvennlige objektene er ikke tilgjengelige, er det uklokt å forsøke å vise en lyssvak planetarisk tåke til festglade mennesker som aldri før har brukt et astronomisk teleskop. Det eneste området som var synlig mellom ruvende trekroner, var Lyra. Kun én person klarte å se Ringtåken, en billedkunstner fra Paris. Derimot ble han så glad at han nesten gråt.

 

Anriker galaksen

Stjerner av samme type som vår sol* avslutter sine mange milliarder år lange liv i form av ekspanderende bobler av helium, karbon, oksygen, svovel, nitrogen og

andre grunnstoffer lettere enn jern. Gamle sol-type stjerner kaster av seg all gass som omslutter sin tette heliumkjerne. Planetariske tåker anriker galaksens portefølje av grunnstoffer som har atomvekt mellom hydrogen og jern (supernovaer anriker galaksen med jern og tyngre grunnstoffer).

 

20 km/sek

Stjernen i midten av Ringtåken blåste av seg sine ytre gasslag for 4000 år siden, og tåken vokser 20 kilometer i sekundet. Ekspanderende skall med gass forblir usynlige så lenge de ikke blir ionisert** av intenst ultrafiolett lys. Når stjernens kjerne blir avkledd, så blir den enorme ekspanderende gassboble bestrålt med UV-lys, og da lyser boblen i ulike farger avhengig av hvilke grunnstoffer er tilstede. Blå gass i midten er helium. Utenfor helium er hydrogen og oksygen. Rødfargen ytterst er nitrogen og svovel.

 

Ringtåken er omtrent ett lysår i diameter og 2000 lysår borte.


* stjerner som har omtrent samme masse og overflatetemperatur mens de er i sin hydrogen-fusjonerende unge alder slik som vår egen sol.

** hydrogen-, helium-, oksygenatomer osv. avgir lys når ett eller flere elektroner faller tilbake etter først å ha blitt mistet som følge av ultrafiolett  bestråling.

IC 1396 i Kefeus

IC 1396 er en emisjonståke, det vil si at det består av ionisert gass, hovedsakelig hydrogen. IC 1396 er ionisert av en blå, type O stjerne som ligger over og litt til høyre for bildets sentrum.

 

Dobbelt så langt unna som Oriontåken

Avstanden til tåken er litt mindre enn 3000 lysår. Den er hundrevis av lysår i diameter, og sett fra Jorden strekker den seg over tre grader, altså samme vinkeldiameter på himmelen som seks fullmåner. Det er så stort på himmelen at en kan ikke skjule det med tommelen på

arms lengde.

 

12000 solmasser

En omfattende undersøkelse utgitt i 1996 av tidsskriftet Astronomy and Astrophysics konkluderte med at hele massen av IC 1396 er i størrelsesorden 12000 solmasser. Av dette består 4000 solmasser av kalde, ikke-ioniserte, molekylære gasser, - synlig på fotoet som mørke klumper. De rød-glødende, lyse områdene er ioniserte gasser som utgjør 3000 solmasser.


IC 1396. 5.sept 2016, Lok: Rennesøy, Teleskop: Esprit 120 ED, Kamera: Apogee Alta U16M, Montering: ASA DDM160, Eksponering: LRGB 6/6/6/6 min, Fotofeltet ca 2,3 x 2,4 grader.

NGC 7000, Nord-Amerika-tåken

NGC 7000 er en emisjonståke, det vil si at det består av gass, mest hydrogen, som er kraftig bestrålt av ultrafiolett lys fra en nærliggende stjerne. Stjernen i dette tilfellet er Deneb, den klare stjernen som markerer Svanens hale. Avstanden er 1600 lysår, bredde 100 lysår.

 

Nokså støyete

Astrofotoet er prosessert uten bruk av flat og bias-frames. Eksponering av hver farge (rød-grønn-blå og luminans) var kun seks minutter. Derfor er bildet preget av vignettering og er ujevent eksponert langs kanten. Flat-frames hadde korrigert dette. Støyet som er synlig ved full pikseloppløsning er et resultat av kort eksponeringstid og fravær av bias-frames.

 

Endelig mørkt

Ved 59 breddegrader nord blir høstens himmel helt mørk først 27.august. Dette er den første natt etter 21.april når solen synker ned til mer enn 18 grader under horisonten. Atten grader er grensen for astronomisk natt, altså når atmosfærens øverste lag er ikke belyst av solen.

 

Overskyet

I sommer og høst har det vært få klare netter på Rennesøy. Natt mellom 4 og 5.september, derimot, var en av de sjeldne klare og stabile netter vi har hatt siden i vinter. Da følgende dag var arbeidsdag måtte jeg ofre flat- og bias-frames, redusere omfanget av eksponeringer :-(

 


NGC 7000. Dato: 5.sept 2016, Lok: Rennesøy, Teleskop: Esprit 120 ED, Kamera: Apogee Alta U16M, Montering: ASA DDM160, Eksponering: LRGB 6/6/6/6 min, Fotofeltet er ca 2,5 x 2,5 grader.

Effelsberg 100 meter radioteleskop

Effelsberg radio telescope
Radioteleskop Effelsberg var verdens største styrbare enkelttallerken-radioteleskop da det ble ferdigstilt i 1972. Denne rekorden varte i tretti år.

Blant verdens største

Effelbergs 100-m radioteleskop er det nest-største styrbare enkelttallerkenradioteleskop i verden. Teleskopet ligger nær Bad Münstereifel i Nordrhein-Westfalen, og tilhører Max-Planck-Institut für Radioastronomie i Bonn. Etter sin innvielse i 1972 var Effelsberg det største teleskop av sitt slag i verden fram til Green Bank Telescope i West Virginia ble bygget opp igjen i 2002 med 100 x 110 meter tallerken. Effelsberg og Green Bank har samme oppløsningsevne ved en gitt bølgelengde fordi begge har 100 meter diameter sirkulær apertur.

 

Effelsbergs hovedreflektor

  • diameter: 100 m
  • overflatefeil median: 0,5 mm.
  • brennvidde: 30 m
  • sagitta: 20,83 m
  • areal: 9090 kvm, apertur: 7850 kvm

Gregory

Effelsberg bygger på en symmetrisk* Gregory** konfigurasjon. Hovedreflektoren er en paraboloide med en brennvidde på 30 meter. Sekundærreflektoren er konkav ellipsoide med diameter på 6,5 meter. Sekundærreflektoren ligger 32 meter fra den primære reflektoren, altså to meter bak (på himmelsiden av) primært brennpunkt.

 

Bølgelengde

Det er plass til ni mottakere på primært og sekundært brennpunkt som detekterer bølgelengder fra 90 cm (300 MHz) til 3.5 mm (90 GHz).


* Green Bank radioteleskopet har en asymmetrisk design. Fordelen er at sekundærreflektor og støtteanordning kaster ikke skygge på hovedreflektor.

** Om sekundærreflektoren er konkav eller konveks bestemmer om systemet er Gregory (konkav) eller Cassegrain (konveks). Felles for begge typer er plasseringen av sekundærreflektorens to brennpunkter, som må falle nøyaktig sammen med systemets primært og sekundært brennpunkt.

Utrustet til bredfelt-astrofotografi

Test-installasjon av apokromat-refraktoren, kamera og filterhjul. Ved ferdigstillelse vil anlegget ha tre brennvidder: 6448mm f10,4; 2108mm f/3,4; 840mm f/7

Cassegrain
Test-installasjon av apokromat-refraktoren, kamera og filterhjul. Ved ferdigstillelse vil anlegget ha tre brennvidder: 6448mm f10,4; 2108mm f/3,4; 840mm f/7

Esprit 120 ED, Apogee U16M og filterhjul kobles til pc og strømforsyning via kabler som går gjennom teleskopmonteringen, sokkelen og i kanal under gulvet.

 

Magneter

En Direct Drive Mount (DDM) forutsetter meget god balanse. Det finnes ikke kløtsj på deklinasjons- og polaraksen. En ring med faste magneter skaper en dreiemoment mot en ring med elektromagneter for å rotere og låse aksene. For å motvirke ubalanse økes strømstyrken (ampere) til elektromagnetene for å utøve motsatt dreiemoment. Når dreiemomentet blir for stor vil kontrollprogrammet slå av aksen for å unngå overbelastning.

 

Forstyrrer balansen

Filterhjulet (nederst til høyre) må vendes innover for å unngå kollisjon med kuppelens rotasjonsring. Dette medfører at refraktoren må skyves bakover flere centimeter fra balansepunktet for at filterhjulet ikke treffer dekselet bak hovedspeilet på moderteleskopet. Tyngdepunktet er nå forskjøvet vekk fra deklinasjonsaksen. Massen av Esprit 120 + U16M + filterhjul = 16 kg. For å kompensere er det nødvendig med økt masse på sekundærspeilringen på cassegrainteleskopet.

 

Fotografisk feltareal
blå: Esprit 120 (840 mm f/7); oransje: Cassegrain primærfokus (2108 mm f/3,4); rød: sekundærfokus (6448 mm f/10,4)

Tre brennvidder

Kart over Pleiadene viser fotofeltet til ccd-sensoren Kodak KAF-16803. Sensorens flateareal er 36.8 x 36.8mm. Den blå firkanten er billedflaten som sensoren presterer sammen med apokromaten Esprit 120 (840 mm f/7). Den oransje firkanten viser billedflaten når kameraet er plassert på primærfokus (2108 mm f/3,4). Den lille røde firkanten representerer billedflaten når kameret er montert på Cassegrainfokus (6448 mm f/10,4).

 

Kart og feltmarkører er fra planetarium-programvaren C2A, versjon 2.1.2.

Solen 15.mai 2016

Solen 15.mai 2016
Klikk for å forstørre, så klikk igjen for full oppløsning.

Jeg blir stadig imponert over hva en 120 mm apokromat kan prestere selv når det er redusert til 90 millimeter diameter.

 

En solflekk-gruppe som så ut som et smilefjes under Merkurpassasjen 9.mai lå sør for ekvator. Den er nå rotert vekk, men en ny smilefjes-gruppe er kommet til syne, utrolig nok. Denne gang ligger det nord for ekvator. Jeg trodde først at det var samme gruppe (med hyperaktiv mønstergjenkjenning skrud på :-)

 

venstre: 9.mai 2016

høyre:  15.mai 2016

Solen

Dato: 15.mai 2016, kl 14:30

Teleskop: Skywatcher Esprit ED 120

Montering: Astrosysteme Austria ASA DDM160

Solfilter: Thousand Oaks Type 2+, 90 mm diameter

Kamera: Lumenera SKYnyx2-2M

 

Seeing: moderat

Eksponering: 11 ms

Antall bilder i stack = 20 x 3 (mosaikk av tre bilder)

Fotostabling: AviStack2



Merkurpassasjen

Merkurpassasjen
Merkurpassasjen 9.mai 2016, kl 16.24. Klikk for å forstørre, så klikk igjen for å se full oppløsning.

Flere forsøk de siste dagene viste seg at en rull med solfiltermateriale som jeg har hatt siden solformørkelsen i 1999, var uegnet til høy-oppløselig fotografi. Thousand Oaks Optical sin Type 2+ filter derimot var meget godt egnet. Problemet var det at jeg hadde kun et 90 mm-diameter Thousand Oaks Type 2+  filter, tilpasset en Meade ETX 90. Da måtte jeg dessverre redusere aperturen på refraktoren fra 120 mm til 90 millimeter. Det ble likevel en oppløsningsgevinst, da reduksjon i diameter var langt mindre oppløsningsreduserende enn å bruke en full-diameter solfilter som ikke var av optisk kvalitet.

For å tilpasse filteret lagde jeg en anordning av kryssfiner og skumplast, trygt forseglet med duct tape.

 

 

 

Merkur passerer sør for to solflekkgrupper, kl 16.24 9.mai 2016.

 

Filter: Thousand Oaks Optical Type 2+

Optikk: Skywatcher Esprit ED 120 mm (redusert til 90 mm) + TeleVue Powermate 4x

Kamera: SkyNyx 2.2

Fotostabling og prosessering: AviStack2


ASA DDM160, gittertubus og 4m ScopeDome

Video
Varighet: to minutter

Patrick Moores hus

Et besøk i Selsey, West Sussex denne uken bød på muligheten til å se Farthings, huset til Patrick Moore. Ekstra bonus: en samling med minner ved The Sir Patrick Moore Pavilion of the Selsey Cricket Club.


Sadel for mindre teleskoper

ADM sadel
Svalehale-sadel produsert av ADM Accessories.

En standard D-serie sadel fra ADM Accessories gjør det mulig å feste mindre teleskoper «piggyback», altså på ryggen av det store 62 cm teleskopet. Min nabo, som er profesjonell maskinist, formet en 20 mm tykk aluminiumsplate tilpasset den store gittertubusen. ADM-sadelen er boltet fast til denne platen nær teleskopets massesentrum. ADM-sadelen er synlig rett over bildets midtpunkt.

 

Tilleggsmassen bestående av 120 mm refraktor, filterhjul og kamera medfører 34 kg med ekstra motvekt på deklinasjonsaksen.