Nyheter

Hvor langt har bygging av observatoriet kommet? Her tar vi også med problemer som oppstod underveis og hvordan disse ble løst.

Optikk

Hvordan slipe, polere og teste teleskopspeil hjemme.

Observatorium

Kuppelen, teleskopet og instrumenteringen.


Solen 3.september 2017

Solen
Klikk for å forstørre, så en gang til for full oppløsning.

 

Solens diameter = 109 x Jordens diameter.

Den største solflekk, midt på bildet, er tre ganger Jordens diameter.

 

Mens dette bildet ble tatt, var solflekk AR2673 (nedenfor og til høyre for midten) i ferd med å vokse mer enn ti ganger sin opprinnelige størrelse i løpet av bare et døgn. Den ble plutselig en av de største solflekker så langt i 2017.

 

Dato: 3.september 2017, kl 13:30 GMT

Teleskop: Skywatcher Esprit ED 120

Montering: Astrosysteme Austria ASA DDM160

Solfilter: Thousand Oaks Type 2+, 90 mm diameter

Kamera: Lumenera SKYnyx2-2M

 

Seeing: moderat

Eksponering: 11 ms

Antall bilder i stack = 35 av 200

Fotostabling: AviStack2

Autokollimasjon

Å produsere teleskop-optikk er en meget arbeidsintensiv prosess. Etter grov- og finsliping til ønsket brennvidde, består arbeidet av polering ("figurering") og testing, polering og testing, og enda mer polering og testing. Dette fortsetter i det uendelige inntil forskjellen mellom glassets krumning og en matematisk-perfekt paraboloide er så forsvinnende liten at bredden av et hårstrå er 300 millioner ganger større.

Rapsolje

En kan lage teleskopspeil av høy kvalitet ved å teste dem mot et meget flat speil. En må bruke et speil som er så ekstremt flat at speilet på baderommet er et fjellandskap i forhold. Et optisk flat speil er lett å lage når en utnytter Jordens tyngdekraft og en panne med matolje. Jeg foretrekker rapsolje.

 

Animasjonen viser innretningen som brukes til å teste teleskopets f/3,4 primærspeil. Lyset er vist som en bølgefront (blå) utstrålt av lyskilden nederst. Lyset passerer først gjennom et hull i en panne fylt med matolje, - oljens overflate danner et meget flat speil (krumningsradius = Jordens radius = 6357 km). Den sfæriske bølgefronten beveger seg oppover og treffer paraboloide-speilet, som reflekterer den tilbake som en plan bølgefront til det treffer det flate oljespeilet. Paraboloiden omgjør sfæriske bølger til planbølger dersom de sfæriske bølgefronter har en krumningsradius lik paraboloidens brennvidde (med andre ord, lyskilden ligger ved paraboloide-speilets fokus).

 

Frem og tilbake

Oljeflaten reflekterer lyset tilbake til paraboloide-speilet, som da omformer de plane bølgefrontene tilbake til sfæriske bølgefronter, som igjen reiser tilbake til speilets fokus.

 

Testmetoden kalles autokollimasjon. Den tidligste dokumenterte anvendelse av metoden var i 1890, av Harold Dennis Taylor, optisk ingeniør ansatt hos T. Cooke & Sons i York, England. Taylor brukte autokollimasjon til å teste objektiver til linseteleskoper1.

 

Nulltest 

I optisk sjargong er autokollimasjon en nulltest. Det vil si at det som blir observert er sfæriskheten av bølgefronten som speilet reflekterer mot fokuspunktet. Sfæriske bølgefronter er fellesnevneren for all optimalisert optikk som danner et fokus. Bølgefrontene, fra de forlater det siste optiske elementet til de treffer fokusplanet, er sfæriske bølger hvor fokuspunktet er deres krumningssentrum. 

 

Read More

Komet 45P/Honda-Mrkos-Pajdusakova

Komet 45P
Komet 45P/Honda-Mrkos-Pajdusakova, 18 feb 2017, 00:45 (GMT+1). 5 x 2 min LRGB, 120 mm f/7 apokromat, Esprit ED 120, Apogee U16M

Teleskopet fulgte kometen i ti minutter mens tjue to-minutters eksponeringer ble tatt gjennom rødt-, grønt-, blått- og luminansfilter. Luminansfilteret er fargeløst, og brukes for at fokusplanet ligger på samme plass som med de øvrige filtre. De tjue eksponeringene kombineres og får hver sin farge. Da blir stjernene dratt ut over fem serier av rødt, grønt, blått og hvitt, mens kometens farge er riktig visuelt sett.

M13 Kulehop i Hercules

M13
Fotofeltet er 2,5 x 2,5 grader, det vil si fem fullmåner i bredden og høyden.

Tjuefemtusen lysår borte og 150 lysår i diameter, Messier 13 er en av de klareste kulehopene på den nordlige himmelen. Den består av rundt 300 000 stjerner. I kulehopens kjerne er stjernene så tettpakket at det er mindre enn 0,3 lysår mellom dem.

 

Dette fotoet ble tatt mens vinterhimmelen ble forstyrt av lyset fra en 98.5% fullmåne som lå 86 grader unna og tretti grader over horisonten.

 

Dato: 12 feb 2017

Lok: Rennesøy

Teleskop: Esprit 120 ED 840 mm f/7

Kamera: Apogee Alta U16M

Montering: ASA DDM160

Eksponering: LRGB 20/20/20/20 min

CCD-temp: -30 C

Prosessering: Maxim DL 6