Nord Amerika- og Pelikantåken i Svanen
Skjult bak den kalde, mørke skyen i midten av bildet er den unge stjernen som belyser hele tåken med ultrafiolett stråling. Dette får gassene til å fluorisere, slik at vi ser hydrogen (grønn) anriket med oksygen (turkis), svovel (rød-brun) og og kalde, mørke skyer av hydrogen gass og støv (svart).
Tåken består mest av hydrogen, men det er preget av enorme områder av hydrogen anriket av oksygen. Slike stjerne-dannende gassansamlinger er som regel uthulet av unge stjerner i sentrum som blåser vekk den omsluttende gassen. Dette danner en stor boble, 80 lysår på tvers, med anrikning av oksygen på innsiden av boblen. Ultrafiolett stråling fra de samme unge stjernene joniserer gassene slik at gassen utstråler lys i bestemte bølgelengder. Hvilke bølgelengder gassen utstråler avslører hvilke grunnstoffer gassen består av.
Kontrastene og detaljene skapt av sjokkbølger fra nyfødte stjerner gjør dette området i stjernebildet Svanen til noe av det mest dramatiske vi kan se fra Norge.
Tåken var først dokumentert av den britiske astronomen William Herschel i 1786. Så tidlig som 1890 beskrev den tyske astrofografen Max Wolf formen på tåken til venstre som "Nord-Amerika", med omriss som minner om Mexico, Yucatán, Karibia og Florida.
Artige fakta
- Avstanden til tåken er 2590 ± 80 lysår*. Bredden på bildet er 170 lysår.
- Originalfotoets digitale oppløsning er 7336 x 7336 piksler. Fra 2590 lysårs avstand hadde Neptuns bane dekket bare 0,015 piksel. Det vil si at vårt solsystem er helt usynlig sett fra denne avstand og oppløsning.
- Romsonden «New Horizons» ble skutt opp i januar 2006 og passerte Pluto i juli 2015. Den reiser i øyeblikket med en fart på mer enn 23,2 km per sekund, altså 84 000 km/time. Med denne farten hadde New Horizons brukt 2,2 millioner år til å krysse fra venstre side til høyre side på dette fotoet, som er 170 lysår i bredde. Men selv dette er forsvinnende liten sammenlignet med vår galakse sin 100 tusen lysår diameter.
- Bortsett fra hydrogen er gassen og støvet dannet i stjernekjerner, - avfallet fra utdøde stjerner. Alle stabile grunnstoffer er tilstede.
- De mørkeste områder på bildet er kalde nok til at molekyler dannes. Her er temperaturen -263 C.
-
Er fargene ekte?
Nei. Fargepaletten viser konsentrasjonen av tre grunnstoffer: hydrogen, oksygen og svovel. Menneskeøyet er for lite lysømfintlig til å kunne se denne tåken.
Dersom øyet var flere tusen ganger mer lysomfintlig hadde vi betraktet den "ekte" fargen som rød eller magenta. Dette skyldes hydrogen som overdøver fargespektret av de øvrige grunnstoffene i tåken.
Rennesøy, sept- nov 2021 og 2022
Teleskop: Skywatcher Esprit ED 120 mm f/7 apokromat
Montering: ASA DDM160
Kamera: Apogee U16M, CCD temperatur -25 C, prosessering PixInsight
Eksponering: Hydrogen, oksygen og svovel (H-a, OIII og SII) fordelt på fire ruter, 15 timer eksponering på hver rute, sensortemperatur = -25C.
Digital oppløsning av originalfoto: 7336 x 7336 piksler
*Kuhn, Michael A.; Hillenbrand, Lynne A.; Carpenter, John M.; Menendez, Angel Rodrigo Avelar (2020). "The Formation of a Stellar Association in the NGC 7000/IC 5070 Complex: Results from Kinematic Analysis of Stars and Gas". The Astrophysical Journal. 899 (2): 128–167.
Hvor ligger Nord-Amerika og Pelikan-tåken?
Kart over vår galakse, som viser beliggenheten av Nord-Amerika- og Pelikan-tåken (NGC 7000, lysgrøn firkant). Solsystemet (oransje sirkel) ligger 2590 lysår borte, i samme arm (Orion-utstikkeren) av Melkeveien. Breden på kartutsnittet er 50 000 lysår.
Samtlige av de rosa flekkene på kartet er fluoriserende (joniserte) hydrogenskyer som er belyst av kraftig UV-stråling fra nydannete stjerner. De er "barselavdelinger" for stjerner. Nord-Amerika- og Pelikan-tåkene er typiske eksempler.
Same 4-ruters mosaikk, men viser kun utstråling av hydrogen ved 656.3 nanometers bølgelengde. Sirkelen viser månens og solens utstrekning på himmelen som sett fra jorden. Firkanten er forstørret i detaljutsnittet nedenfor.
Dypt inne i Pelikantåken
Pelikantåken er rett over hodet på oss på klare høstkvelder i sør-Norge.
Stjerner dannes fra sammentrekkende skyer av kald (-250 C) hydrogen. I løpet av flere tusen år av sammentrekning vil stjernefosteret kaste av seg to strømmer av gass i motsatt retning langs stjernens rotasjonsakse. Gasstrømmene oppnår hastigheter på flere hundre kilometer i sekundet. Disse er Herbig-Haro-objekter, oppkalt etter George Herbig og Guillermo Haro som på 1950-tallet dokumenterte fysikken bak disse fenomenene.
Gamma Cygni
Emisjonståker og mørke tåker som omslutter stjernen Sadr (Gamma Cygni).
Lok: Rennesøy, Rogaland
Teleskop: Skywatcher Esprit ED 120 mm f/7 apokromat
Montering: ASA DDM160
Kamera: Apogee U16M, CCD temperatur -30 C
Eksponering: H-alpha, 15 min
Observatoriet «Dinium»
Dinium observatorium er et "bakhage"-observatorium på Rennesøy. Det er bygget av R.W.Williams, en amatør astronom og profesjonell paleontolog.
Formålet med observatoriet er astrofotografi og spektrometri.
Glassfiberkuppelen er produsert av ScopeDome i Polen og bygget på dugnad av verdens snilleste naboer. Observatoriets gulvflate er kun åtte kvadratmeter, men kuppelen huser et stort cassegrainsk teleskop, 62 centimeter i diameter. Teleskopet og tysk ekvatorial montering har en samlet masse på 700 kg.
Teleskopmonteringen og gittertubus er produsert av Astrosysteme Austria (ASA), nær Freistadt. Monteringen, modell DDM160, har 160 mm diameter aksling på polar-aksen. Bærekapasitet er 300 kg med instrumenter + 300 kg motvekt.
Optikken er slipt på en selvbygget spindelslipemaskin. Optikken består av to speil: et konkavt paraboloide hovedspeil og et konvekst hyperboloide sekundært speil. Brukt i cassegrainsk stilling gir disse et brennvidde på 6450 mm (f/10,4). Hovedspeilet kan brukes alene i primærfokus for å redusere brennviddet til 2108 mm (f/3,4). Fotofeltet i begge konfigurasjoner er 50mm i diameter og korrigert flat.
Venstre: Selv om dette er Norges største optiske teleskop er observatoriets fotavtrykk heller lite.
Høyre: Tverssnittet viser den pyramide-formet, mekanisk-isolerte betongsålen som er støpt oppå grunnfjellet. Den tyske ekvatorialmonteringen (560 kg inkl. motvekt) er festet til betongsålen med ekspansjonsbolter. Teleskopet + monteringens totale masse er 700 kg.
IC 1805 Hjertetåken
Frem til hovedoptikken er slipt ferdig brukes et mindre bredfeltstelekop til astrofotografi.
For å vise fordeling av oksygen (blå), svovel (rød) og hydrogen (grønn), bruker astrofotografer filtre som er gjennomsiktig til farger som disse tre grunnstoffer utstråler. Fordi hydrogen dominerer over alle grunnstoffene i tåken må hydrogen-komponenten dempes kraftig under bildeprosessering for at andre grunnstoffene trer frem.
Dato: 16.desember 2017
Lok: Rennesøy, Rogaland
Teleskop: Skywatcher Esprit ED 120 mm f/7 apokromat
Montering: ASA DDM160
Kamera: Apogee U16M, CCD temperatur -30 C
Eksponering: Ha, OIII, SII 50/40/20 min
Astrofotografi og prosjekter
Hvordan slipe, polere og teste teleskopspeil hjemme.
Kuppelen, teleskopet og instrumenteringen.
Så mange satellitter :-(
Det er mange tonn med teknologi som er skutt i bane fra 1957 og fram til i dag. (mer enn 5000 satellitter)
I løpet av 4,4 timer krysser mange gamle og nye satellitter fotofeltet, som dekker kun 6,25 kvadrattgrader av himmelkulen.
Foto: RW Williams, 8-9.april 2019
Kl 22.55 - 04.28 lokaltid
Esprit 120 ED + Apogee U16M