Nebula NGC7000

Nord Amerika- og Pelikantåken i Svanen

Her ser vi varm, fluoriserende oksygen (turkis) hydrogen (lys grøn), svovel (rød-brun) og kalde, mørke skyer av gass og støv (svart). 

 

Tåken består mest av hydrogen, men på bildet ser vi mest oksygen. Dette skyldes bildebehandling hvor signalet fra hydrogen må dempes slik at oksygenet kommer frem. 

 

Kontrastene og detaljene skapt av sjokkbølger fra nyfødte stjerner gjør dette området i stjernebildet Svanen til noe av det mest dramatiske vi kan se fra Norge. 

 

Tåken var først dokumentert av den britiske astronomen William Herschel i 1786. Så tidlig som 1890 beskrev den tyske astrofografen Max Wolf formen på tåken til venstre som "Nord-Amerika", med omriss som minner om Mexico, Yucatán, Karibia og Florida.

 

Avstand: 2590 ± 80 lysår*.

 

Artige fakta

  • Sett fra 2590 lysårs avstand hadde vårt solsystem vært forsvinnende lite. Originalfotoets digital oppløsning er 7336 x 7336 piksler. Neptuns bane hadde dekket bare 0,015 piksel, - det vil si helt usynlig.
  • Romsonden «New Horizons» ble skutt opp i januar 2006 og passerte Pluto i juli 2015. Den reiser i øyeblikket med en fart på mer enn 23,2 km per sekund, altså 84 000 km/time. Med denne farten hadde New Horizons brukt 2.600.000 år til å krysse fra venstre side til høyre side på dette fotoet, som er 204 lysår i bredde. Men selv dette er forsvinnende liten sammenlignet med vår galakse sin 100 tusen lysår diameter.
  • Bortsett fra hydrogen er gassen og støvet dannet i stjernekjerner, -  avfallet fra utdøde stjerner.
Ofte stilte spørsmål
  • Er fargene ekte?
    Nei. Astrofotoet har en fargepalett som viser konsentrasjonen av tre grunnstoffer: hydrogen, oksygen og svovel. Menneskeøyet er for lite lysømfintlig til å kunne se denne tåken.
    Dersom øyet var flere tusen ganger mer lysomfintlig hadde vi betraktet den "ekte" fargen som rød eller magenta. Dette skyldes hydrogen som overdøver fargespektret av de øvrige grunnstoffene i tåken.

Rennesøy, sept- nov 2021 og 2022

Teleskop: Skywatcher Esprit ED 120 mm f/7 apokromat

Montering: ASA DDM160

Kamera: Apogee U16M, CCD temperatur -30 C, prosessering PixInsight

Eksponering: Hydrogen, oksygen og svovel (H-a, OIII og SII) fordelt på fire ruter, 4 timer eksponering på hver rute, sensortemperatur = -25C.

Digital oppløsning av originalfoto: 7336 x 7336 piksler

 

*Kuhn, Michael A.; Hillenbrand, Lynne A.; Carpenter, John M.; Menendez, Angel Rodrigo Avelar (2020). "The Formation of a Stellar Association in the NGC 7000/IC 5070 Complex: Results from Kinematic Analysis of Stars and Gas". The Astrophysical Journal. 899 (2): 128–167.

Kart over Melkeveien
Kilde: SkySafari Pro 6, for iOS.

Hvor ligger Nord-Amerika og Pelikan-tåken?

Kart over vår galakse, som viser beliggenheten av Nord-Amerika- og Pelikan-tåken (NGC 7000, lysgrøn firkant). Solsystemet (oransje sirkel) ligger 2590 lysår borte, i samme arm (Orion-utstikkeren) av Melkeveien. Breden på kartutsnittet er 50 000 lysår.

 

Samtlige av de rosa flekkene på kartet er fluoriserende (joniserte) hydrogenskyer som er belyst av kraftig UV-stråling fra nydannete stjerner. De er "barselavdelinger" for stjerner. Nord-Amerika- og Pelikan-tåkene er typiske eksempler.

Nebula NGC7000

Same 4-ruters mosaikk, men viser kun utstråling av hydrogen ved 656.3 nanometers bølgelengde. Sirkelen viser månens og solens utstrekning på himmelen som sett fra jorden. Firkanten er forstørret i detaljutsnittet nedenfor.

Detalj av Pelikantåken
Herbig-Haro-objekt HH 555 ser ut som en øks med langt skaft. Skaftet er "kjølvannet" av gass og støv som den nyfødte stjernen etterlater seg. Pilen peker på "øksehodet", som er stjernen som stråler materie langs sin rotasjonsakse.

Dypt inne i Pelikantåken

Pelikantåken er rett over hodet på oss på klare høstkvelder i sør-Norge.

Stjerner dannes fra sammentrekkende skyer av kald (-250 C) hydrogen. I løpet av flere tusen år av sammentrekning vil stjernefosteret kaste av seg to strømmer av gass i motsatt retning langs stjernens rotasjonsakse. Gasstrømmene oppnår hastigheter på flere hundre kilometer i sekundet. Disse er Herbig-Haro-objekter, oppkalt etter George Herbig og Guillermo Haro som på 1950-tallet dokumenterte fysikken bak disse fenomenene.

 

Rennesøy, Rogaland, okt 2021

Teleskop: Skywatcher Esprit ED 120 mm f/7 apokromat

Montering: ASA DDM160

Kamera: Apogee U16M, CCD temperatur -30 C

Eksponering: H-alpha, 120 min, CCD-temp -15 C

Gamma Cygni

Emisjonståker og mørke tåker som omslutter stjernen Sadr (Gamma Cygni).

 

Lok: Rennesøy, Rogaland

Teleskop: Skywatcher Esprit ED 120 mm f/7 apokromat

Montering: ASA DDM160

Kamera: Apogee U16M, CCD temperatur -30 C

Eksponering: H-alpha, 15 min

Observatory
Dinium observatorium på Rennesøy i Rogaland.

Observatoriet «Dinium»

Dinium observatorium er et "bakhage"-observatorium på Rennesøy. Det er bygget av R.W.Williams, en amatør astronom og profesjonell paleontolog.

 

Formålet med observatoriet er astrofotografi og spektrometri.

 

Glassfiberkuppelen er produsert av ScopeDome i Polen og bygget på dugnad av verdens snilleste naboer. Observatoriets gulvflate er kun åtte kvadratmeter, men kuppelen huser et stort cassegrainsk teleskop, 62 centimeter i diameter. Teleskopet og tysk ekvatorial montering har en samlet masse på 700 kg.

 

Teleskopmonteringen og gittertubus er produsert av Astrosysteme Austria (ASA), nær Freistadt. Monteringen, modell DDM160, har 160 mm diameter aksling på polar-aksen. Bærekapasitet er 300 kg med instrumenter + 300 kg motvekt.


Optikken er slipt på en selvbygget spindelslipemaskin. Optikken består av to speil: et konkavt paraboloide hovedspeil og et konvekst hyperboloide sekundært speil. Brukt i cassegrainsk stilling gir disse et brennvidde på 6450 mm (f/10,4). Hovedspeilet kan brukes alene i primærfokus for å redusere brennviddet til 2108 mm (f/3,4). Fotofeltet i begge konfigurasjoner er 50mm i diameter og korrigert flat.

Venstre: Selv om dette er Norges største optiske teleskop er observatoriets fotavtrykk heller lite.

 

Høyre: Tverssnittet viser den pyramide-formet, mekanisk-isolerte betongsålen som er støpt oppå grunnfjellet. Den tyske ekvatorialmonteringen (560 kg inkl. motvekt) er festet til betongsålen med ekspansjonsbolter. Teleskopet + monteringens totale masse er 700 kg.


IC 1805 Hjertetåken

 

Frem til hovedoptikken er slipt ferdig brukes et mindre bredfeltstelekop til astrofotografi.

 

For å vise fordeling av oksygen (blå), svovel (rød) og hydrogen (grønn), bruker astrofotografer filtre som er gjennomsiktig til farger som disse tre grunnstoffer utstråler. Fordi hydrogen dominerer over alle grunnstoffene i tåken må hydrogen-komponenten dempes kraftig under bildeprosessering  for at andre grunnstoffene trer frem.

 

 

Dato: 16.desember 2017 

Lok: Rennesøy, Rogaland

Teleskop: Skywatcher Esprit ED 120 mm f/7 apokromat

Montering: ASA DDM160

Kamera: Apogee U16M, CCD temperatur -30 C

Eksponering: Ha, OIII, SII 50/40/20 min


Galleri

Astrofotografi og prosjekter

Optikk

Hvordan slipe, polere og teste teleskopspeil hjemme.

Observatorium

Kuppelen, teleskopet og instrumenteringen.


Så mange satellitter :-(

satellitter
Klikk for å forstørre.

Det er mange tonn med teknologi som er skutt i bane fra 1957 og fram til i dag. (mer enn 5000 satellitter)

 

I løpet av 4,4 timer krysser mange gamle og nye satellitter fotofeltet, som dekker kun 6,25 kvadrattgrader av himmelkulen. 

 

Foto: RW Williams, 8-9.april 2019

Kl 22.55 - 04.28 lokaltid

Esprit 120 ED + Apogee U16M