Nyheter

Astrofotografi og prosjekter.

Optikk

Hvordan slipe, polere og teste teleskopspeil hjemme.

Observatorium

Kuppelen, teleskopet og instrumenteringen.


Tarantelltåken

Fotoet dekker 2,5 x 2,5 grader av himmelen omkring Tarantelltåken (midten) i Store magellanske sky (nederst til høyre). Avstand: 160 000 lysår. Tarantelltåken var bare 21 grader over horisonten.

 

Stjernedannelsen er hyppigere i denne tåken enn i noen annen kjent emisjonståke i en galakse som tilhører den lokale gruppen. Under de siste titalls millioner år har Tarantelltåken produsert intense pulser av stjernedannelse.

  • Hodge 301: stjernehop 150 lysår fra Tarantelltåkens sentrum. Hodge 301 ble dannet  for ca. 20-25 millioner år siden.
  • NGC 2070: åpen stjernehop i midten av Tarantelltåken. Den inneholder ekstremt tunge stjerner som stråler mesteparten av energien som ioniserer tåken.
  • NGC 2060 stjernehop ca. 10 millioner år gammel, oppdaget av John Herschel i år 1836.
  • N157B rest av en supernova som skjedde for ca. 5000 år siden.
  • SN 1987A supernova som skjedde for ca. 168,000 light-years ago. Strålingen nådde jorden 23.februar 1987.
  • NGC 2074 emisjonståke  som huser en hop av unge stjerner.
Tarantelltåkens posisjon utenfor Melkeveien, i Den store magellanske skyen. Avstanden fra Solen til Tarantelltåken er ca. 160 000 lysår. Illustrasjon: SkySafari 6
Tarantelltåkens posisjon utenfor Melkeveien, i Den store magellanske skyen. Avstanden fra Solen til Tarantelltåken er ca. 160 000 lysår. Illustrasjon: SkySafari 6

Dato: 18.april 2018

Lokalitet: Tivoli Astro-farm, Khomas, Namibia, latitude: -23,5 S

Teleskop: Skywatcher Esprit ED 120 mm f/7 apokromat

Montering: AP-1200 GTO

Autoguider: SkyNYX 2-2 på Meade ETX90

Kamera: Apogee U16M, CCD-temperatur -17 C

Filtrering: LRGB (Luminisity, Red, Green, Blue) L: 2x6min; R: 3x6min; G: 2x6min; B: 2x6min

Prosessering: Maxim DL (capture, stabling, strekking)

IC 2944: Den løpende kylling

IC 2944
Indre del av hydrogentåken IC 2944, "Den løpende kylling", i stjernebildet Kentaurus. Synlig i midten av bildet er mørke flekker av kald gass (hydrogen og helium) og støv (silikater og karbon). Hver flekk er flere hundre ganger større enn solsystemet.

Dato: 21.april 2018

Lokalitet: Tivoli Astro-farm, Khomas, Namibia, breddegrad: -23,5 grader

Teleskop: Skywatcher Esprit ED 120 mm f/7 apokromat

Montering: AP-1200 GTO

Autoguider: SkyNYX 2-2 og Meade ETX90

Kamera: Apogee U16M, CCD-temperatur -17 C

CCD-temp = -17grader

Filtre: Chroma Technology Corp

Filtrering: LRGB (Luminøsitet, Rødt, Grønt, Blått) L: 4x6min; R: 4x6min; G: 4x6min; B: 4x6min

Prosessering: Maxim DL (capture, stabling, strekking), PhotoShop (fargebalanse)

Området rundt Antares og Rho Ophiuchi

Klikk for å forstørre.
Klikk for å forstørre.

En mosaikk av to foto som hver for seg er sammensatt av seksten eksponeringer gjennom rød-, grønn-, blå- og luminansfilter. Totalt eksponeringstid =192 minutter fordelt på to netter. Nederst til høyre er kjempestjernen Antares, 850 ganger solens diameter og 10 000 gangere lysere. Antares er 550 lysår borte, og belyser omkringliggende støv gult.

 

I øverste høyre hjørne er kulehopen Messier 4, som er 7000 lysår borte.

Trippelstjernen til venstre er Rho Ophiuchi, 360 lysår borte. Den lyser omkringliggende støv blått.

 

Helt i toppen, men dessverre utenfor billedfeltet, er en rød hydrogensky som omgir stjernen Al Ryat (Sigma Scorpii). Jeg skulle gjerne hatt denne emisjonståken med, med det ble dessverre ikke tid til å ta flere billedfelter før avreise fra Namibia.

 

Dato: 20.april 2018

Lokalitet: Tivoli Astro-farm, Khomas, Namibia, breddegrad: -23,5 grader

Teleskop: Skywatcher Esprit ED 120 mm f/7 apokromat

Montering: AP-1200 GTO

Autoguider: SkyNYX 2-2 og Meade ETX90

Kamera: Apogee U16M, CCD-temperatur -17 C

CCD-temp = -17grader

Filtre: Chroma Technology Corp

Filtrering: LRGB (Luminøsitet, Rødt, Grønt, Blått) høyre og venstre foto hver L: 4x6min; R: 4x6min; G: 4x6min; B: 4x6min

Prosessering: Maxim DL (capture, stabling, strekking), PhotoShop (fargebalanse)

Eta Carinae-tåken i RGB

Eta Carinae
Eta Carinae-tåken. Seksminutters subeksponeringer i RGB. Billedfeltet 2,5 x 2,5 grader.

Regntiden er endelig avsluttet her i Khomas, Namibia. Da ble det anledning i natt til å fullføre subeksponeringene.

 

Dato: 18-19.april 2018

Lokalitet: Tivoli Astro-farm, Khomas, Namibia, breddegrad: -23,5 grader

Teleskop: Skywatcher Esprit ED 120 mm f/7 apokromat

Montering: AP-1200 GTO

Autoguider: SkyNYX 2-2 og Meade ETX90

Kamera: Apogee U16M, CCD-temperatur -17 C

CCD-temp = -17grader

Filtre: Chroma Technology Corp

Filtrering: RGB (Rødt, Grønt, Blått) R: 6x6min; G: 6x6min; B: 6x6min

Prosessering: Maxim DL (capture, stabling, strekking), PhotoShop (fargebalanse)

Eta Carinae-tåken

Eta Carinae-tåken
Eta Carinae-tåken. Ikke kalibrert, uprosessert, 12-minutters eksponering gjennom rødt filter. Billedfeltet 2,5 x 2,5 grader.

Regntiden sluttet en måned seinere i år i Namibia enn normalt. Derfor har de første ni netter her på Astro-farm Tivoli i Namibia vært preget av ekstrem nedbør og tordenvær. Mandag kveld var det så vidt tid til å ta denne 12-minutters eksponering før skyene rullet inn.

 

Dato: 16.april 2018, Tivoli Astro-farm, Khomas, Namibia

Teleskop: Skywatcher Esprit ED 120 mm f/7 apokromat, montering: AP-1200 GTO, kamera: Apogee U16M, CCD-temperatur -17 C, eksponering: Rød 12 min, ikke-kalibrert.

Kart
Eta Carinae-tåken sin posisjon i Sagittarius-armen i Melkeveien. Avstanden fra solen til Eta Carinae er mellom 6 500 og 10 000 lysår. Illustrasjon: SkySafari 6 Pro

Solsystemet i forhold til Hjertetåken

MaximDL-brukergrensnitt slik det så ut under eksponering av Hjertetåken. Dette bildet er eksponert i kun femten minutter i hydrogen-alfa. Det viser detaljer som er for lyssvake for øyet å se gjennom teleskopet.
MaximDL-brukergrensnitt slik det så ut under eksponering av Hjertetåken. Dette bildet er eksponert i kun femten minutter i hydrogen-alfa. Det viser detaljer som er for lyssvake for øyet å se gjennom teleskopet.

Hvor stort hadde vårt solsystem sett ut på dette bildet?

Kun 0,014 piksel !

 

Hjertetåken er en emisjonståke. Dette vil si at gassene i tåken er bestrålt av intens ultrafiolett lys som får gassene til å fluorisere. Emisjonståker, som er fødeplassen for nye stjernesystemer, er MEGET store i forhold til vårt solsystem. Men, emisjonståker er meget små i forhold til Melkeveien.

 

Tall som ble brukt

Neptuns bane er 499 lysminutter (9.49391e-4 lysår)  i diameter.

Kameraet som her ble brukt har en billedflate på 4000 x 4000 piksler. Hjertetåkens bredde, 200 lysår, utgjør ca 3000 piksler på dette bildet. Et lysår er da 15 piksler. Da hadde vårt solsystem dekket 0,014 piksel, altså ca. halvannen prosent av en piksel.

 

3000 piksler på fotoet = 200 lysår

neptuns bane = 60 AU diameter = 499 lysminutter = 9.49391e-4 lysår = 0,014 piksler

Melotte 15
Den unge stjernehopen Melotte 15 ble dannet av hydrogen, helium og tyngre grunnstoffer i Hjertetåken.

Melotte 15 i Hjertetåken

Som de fleste lysende gasståker er Hjertetåken oppblåst som en boble av unge stjerner som tåken selv har gitt opphav til.

 

Intens ultrafiolett stråling fra de unge kjempestjernene ioniserer gassene (får dem til å sende ut lysstråler). Disse er hovedsakelig hydrogen, men også oksygen (blått på fotoet) og svovel (rødt), i tillegg til alle de øvrige grunnstoffene som ble fusjonert i flere generasjoner av stjerner som anriket gasskyen med grunnstoffer tyngre enn hydrogen og helium.

 

Intens stråling fra stjernehopen Melotte 15 (til venstre for bildets sentrum) eroderer fram strukturer i tåken som ser ut som kjegler og faner. Disse unge stjernene, og følgelig strukturene i tåken, ble dannet for bare 1,5 millioner år siden.

 

Dato: 6.januar 2018 og 16 desember 2017, Rennesøy, Rogaland

Teleskop: Skywatcher Esprit ED 120 mm f/7 apokromat, montering: ASA DDM160

kamera: Apogee U16M, CCD-temperatur -30 C, eksponering: Ha, OIII, SII 180/100/80 min